Vil du ha hjelp?

Fra forskning vet vi at det er læreren som utgjør den avgjørende forskjellen i dagens skole, i stor grad gjennom sin klasseledelse. Dette kan mest tydelig sees gjennom John Hatties metaanalyser der flere av faktorene med høyest effektstørrelse knyttes til lærerens rolle som klasseleder (Hattie 2009, referert i Nordahl 2012, 18-20). Videre vil lærerens ledelse ha betydning for at fokuset holdes på fag og læring, når undervisningstiden ikke må brukes på å få ro og orden i klasserommet. Med andre ord er viktigheten av god klasseledelse hevet over enhver tvil.

Men hvordan kan man utvikle klasseledelse i et kollegium hvor man i stor grad ikke har anledning til å observere andres klasseledelse. Læreryrket er oftest en «ensom» affære, der man stort sett er alene med en klasse, uten andre profesjonelle til stede.

Etter min mening er ikke denne ensomheten den største barrieren for å kunne utvikle god klasseledelse i kollegiet.

Et problem kan være mangel på felles enighet om hva god klasseledelse består i. Gammel tradisjon og kultur kan «henge i veggene» på skolene og kan gjøre det vanskelig å skape vekstvilkår for forskningsbasert ledelse. Det finnes fremdeles lærere som mener at «gammeldags» autoritær lederstil er det som skal til for å «få skikk på unga», selv om forskning viser det motsatte (Nordahl 2012, 31-32).

Samtidig kan det være mange som vet hva som er riktig, men som ikke makter å omsette det til praksis. Dette er forståelig med tanke på at «riktig» klasseledelse har forandret seg mye gjennom årene og mange erfarne lærere har både utdanning og erfaring fra det som i dag regnes som «feil» klasseledelse. Som kjent er «gammel vane vond å vende».

Mindre forståelig er det kanskje at mer nyutdannede lærere kan benytte «gale» ledelsesteknikker. Likevel har jeg har ingen vanskeligheter med å innrømme at jeg selv synes det er utfordrende å omsette de gode teoriene i praksis. Personlig tror jeg at dette har to årsaker. For det første kan det være lettere å ty til «autoritær ledelse» i krevende situasjoner, da autoritær ledelse i stor grad er reaktiv. For det andre tror jeg dette kan ha en sammenheng med at selv unge lærere i større eller mindre grad har opplevd slik ledelse i egen skolegang, og dermed ufrivillig har lært at det er slik klasseledelse skal være.

Likevel betyr ikke dette at man ikke skal prøve å omsette teorien til praksis. Det er en kjent sak at endring av praksis er krevende og må arbeides med over tid. I tillegg kan det være krevende å utvikle egen klasseledelse fordi man umulig kan vurdere egen ledelse objektivt når man står i klasserommet, og man sjelden har muligheten til å ha med kollegaer til å observere undervisningen. Man har naturligvis muligheten til å la elevene vurdere ens klasseledelse, og jeg mener at det finnes potensiale her, men jeg vil ikke utdype dette, siden jeg nå konsentrerer meg om kollegial utvikling av klasseledelse.

Så hvordan kan man da bidra eller få bidrag til kollegial utvikling av klasseledelse? For de fleste bør det kunne være mulig å få med en kollega i en undervisningsøkt for å observere og vurdere aspekter ved klasseledelsen, da de færreste har full timeplan med undervisning. Derfor tror jeg ikke at det egentlig er logistikken som stopper en slik kollegavurdering. Etter min mening ligger heller svaret i at mange lærere er redde for å vise fram undervisningen sin, hvor paradoksalt det enn må høres ut. Undervisning og klasseledelse er tett knyttet til læreren som person og det kan derfor føles sårt å bli vurdert på dette. Selv om jeg har full forståelse for dette, og selv må innrømme at jeg føler et visst ubehag ved tanken på å bli vurdert av en kollega, mener jeg at denne følelsen må legges til side da vi er profesjonelle utøvere. Dermed bør vi være forpliktet til å utvikle oss mest mulig innenfor klasseledelse, da dette udiskutabelt er en av forutsetningene for god undervisning.

Et annet, og kanskje mindre ubehagelig, alternativ til direkte kollegavurdering kan være å filme seg selv i en undervisningssituasjon. Teknisk sett bør ikke dette være noe problem, da dette fint kan gjøres med et enkelt videokamera, en smarttelefon eller et nettbrett. Å filme seg selv i undervisning har flere fordeler sammenlignet med å ha med en kollega i undervisningen. Åpenbart er det mindre logistisk krevende i forhold til at man slipper å tenke på timeplaner som skal gå opp, men man får også mulighet til å vurdere seg selv, før en kollega eventuelt får slippe til. Å se og høre seg selv på film kan også være ubehagelig for de fleste, men den som intet våger, intet vinner.

Oppsummert vil jeg si det slik:

Er man lærer, er man leder. Er man leder bør man kontinuerlig utvikle sitt lederskap. Skal man utvikle sitt lederskap, må man se sitt lederskap utenfra. Skal man se sitt lederskap utenfra, trenger man hjelp. Vil du ha hjelp?

Referanseliste

Hattie, John 2009. Visible learning. A synthesis of over 800 meta-analyses relating to achievement. New York: Routledge (referert I Nordahl 2012, 18-20)

Nordahl, Thomas 2012. Dette vet vi om klasseledelse. Oslo: Gyldendal norsk forlag AS